Keeshond standard – kroppen forøvrig

Selv om keeshonden har en forholdsvis imponerende front med brede skuldre og robuste ben, skal den ikke ha store poter. Tvert i mot skal potene være så små som mulig, såkalte kattepoter som er runde og vevre. Både klørne og putene skal være svarte i farge.

Overlinjen over ryggen skal gå i en myk bue, ryggen skal for øvrig være kort relativ til kroppen. Lendet skal være kort og kraftig. Over ryggen skal imidlertid den buskete halen imponere alle som ser en keeshond. Den skal være så buskete og høy som mulig, og rulle godt – til og med dobbel krøll er akseptabelt (mange synes faktisk å foretrekke dette). Ryggen og manken skal ikke være klart separert, det skal heller være en glidende overgang.

Keeshond standardBrystet skal være kraftig og robust, og gi et skremmende signal til eventuelle overtredere. Bakpartiet skal likeledes være muskuløst og kraftig, med lange, sterke lår og moderat vinkel i kneleddet. Det skal ikke være noen dreining i dette leddet, selvfølgelig. Potene skal være små også på bakbena, men det er viktig at hunden beveger seg kvikt og spenstig. En keeshond skal kunne demonstrere stor hurtighet ved behov.

Pelsen til en keeshond er spesiell, fordi den har to lag hår. Dekkhårene er lange og rette, mens underulla er kort og tykk. På deler av kroppen er pelsen kortere og mykere, nesten som fløyel eller fløte, det gjelder kanskje først og fremst hodet og ørene som gir keeshonden et svært søtt utseende og er med på å gjøre den til en skikkelig kosehund. På resten av kroppen er det imidlertid mye lengre og generelt mer pels, særlig rundt halsen med den karakteristiske løvemanken.

Hunder som er dårlig egnede som avlshunder for denne rasen er de som har eplehode, kjøttfarge på nesen eller andre deler av fjeset, hengelepper, mangel på tenner eller korrekte markeringer, og de som ikke beveger seg i tråd med rasens ry for smidighet og eleganse.

 

Comments are closed.